Det gikk ikke så bra i møtet med Erna...
Og det handler nok om mine egne naive forventninger.
Og det handler ikke om Erna Solberg spesielt, men politikere generelt.
Jeg fikk endelig en etterlengtet invitasjon fra Erna:
Til orientering så var hverken helsepolitisk talsperon eller helsepolitisk rådgiver til stede i møtet.
Jeg følte jeg hadde tusenvis av demenspårørende i ryggen da jeg gikk inn på Stortinget. Jeg tok ansvaret på alvor og forberedte meg godt. Jeg hadde skrevet flere sider - med både innledning, hovedpoeng og ønsker. Alt innholdet i mitt fremlegg er basert på alle tilbakemeldinger jeg har fått, alt jeg har erfart og lært om demensomsorg og pårørenderollen. Jeg viste videoer.
Jeg leste til og med opp et brev sendt fra en av dere pårørende. Jeg var saklig. Holdt følelsene i sjakk.
Helt til jeg ikke gjorde det lenger.
For jeg vil at de, som politikere, skal lytte, forstå og ta inn situasjonsbeskrivelsen.
Lytte til alle eksemplene mine, som jeg har plukket fra dialogen med pårørende. Sette seg inn i utfordringene vi står i. Realitetsorientere seg selv. Forstå alvoret.
Jeg vil utløse reaksjoner som:
«Salderer de virkelig flere kommuner på stillingsprosenten for den viktige demenskoordinatoren»?
«Jeg ante virkelig ikke at demens kunne være så brutalt - både for den som blir syk og dere som står rundt»
«Vi MÅ jo ta mer vare på pårørende, dere er et skyggehelsevesen»
«Du har stått i mye, Marianne. Så fint at du tar ansvar og tar tak i dette»«Nå har du gitt oss noe å tenke på. Dette tar vi med oss videre»
Og jeg skjønner at jeg er én i rekken av engasjerte medborgere som har mye på hjertet i møte med en veldig sentral politiker.
Men jeg kjenner ikke at mine/våre perspektiver blir anerkjent.Og jeg forstår at Erna Solberg ikke kan love meg konkrete tiltak. Eller at alt blir bra.
Og når de vil snakke om det som er bra og det som fungerer, så vil jeg snakke om realitetene. Og da tar følelsene over. Og jeg blir frustrert.
Jeg forventet nok noe mer.
Så jeg følte at jeg mislyktes i min tilnærming.
Men jeg lærer.
Og til dere som ler litt i skjegget av min naivitet i møtet med politikere; jeg lar jo ikke dette stoppe meg.
Jeg må bare ta innover meg at det var jeg som ble realitetsorientert i dag - ikke dem.