Hun brant for jobben sin – og brant seg ut

Foto: Jeg fikk en pose frø med forglemmegei av demenskoordinatoren i Orkland kommune. Vi jobber nå på et viktig prosjekt sammen, med pårørende i fokus. Det gir meg et nytt og viktig innblikk i denne rollen. Denne blomsten har en viktig symbolikk.

Om demenskoordinatoren som ikke lenger hadde noen å koordinere

Det begynte med et ekstra møte her. Et spontant hjemmebesøk der. En pårørende som ringte på kvelden – og hun tok telefonen, selvsagt. Hun er den som ser dem, både de som har demens og de som står rundt med bekymring og uro. 

Den varme og engasjerte demenskoordinatoren. Hun som har oversikt på kommunens tilbud. Som kjenner til alle tjenestene. Snakker med arbeidsgivere om tilrettelegging. Som skal sikre at det er tverrfaglig samarbeid mellom helsetjenestene. Være en samtalepartner. Bygge tillit. 

Ta i mot tårer. Ta i mot sinne. Ta i mot uro og frustrasjon, sorg og fortvilelse.

Hun står der, midt i stormen mellom system og menneske, og strekker seg hver dag for å tette hullene. Men til slutt er det ikke flere armer å strekke ut. For hun har ikke lenger noe team å koordinere. Dagtilbudet er redusert. Hukommelsesteamet langt på vei lagt ned. Hjemmetjenesten har ikke tid. Fastlegen er ny, igjen. Og pårørende begynner å ringe henne istedenfor kommunen, fordi hun er den eneste som tok telefonen.

Så en dag kom hun ikke på jobb. Hun trakk i nødbremsen. Hun var utslitt. Hun greide ikke møte forventningene lenger.

__

Jeg har reist mye rundt i det siste. Holdt foredrag. Lyttet til helsepersonell og pårørende i små og store kommuner. Og det som går igjen – som gjør meg urolig langt inn i hjertet mitt – er dette:

Demenskoordinatoren blir stående igjen helt alene. Med et altfor stort ansvar. Et voksende behov av mennesker som trenger støtte, veiledning og hjelp.

Dette er arbeidsoppgavene til en demenskoordinator i følge Nasjonal demensplan:

Demenskoordinatoren skal koordinere, men har snart ikke noe å koordinere lenger. Mange steder er det ikke lenger noe hukommelsesteam, ingen tverrfaglige møter, ingen tilrettelagte boliger å følge opp, ikke nok ressurser i hjemmetjenesten. 

Da står koordinatoren igjen som siste skanse. Og fordi hun bryr seg – kanskje mer enn hun burde – tar hun ansvar for alt. For alle.

Men hva skjer når også hun forsvinner?

Når den som står igjen for å holde alt sammen, selv faller sammen? 

Når det eneste bindeleddet mellom system og virkelighet brenner ut – og slutter?

Vi må våge å stille spørsmålet:

Har vi bygget ned så mye at demenskoordinatoren står igjen med alt – og til slutt: ingen?

For det står ikke bare om én ansatt. Det handler om tillit. Tryggget. Kontinuitet. Og om verdighet – for både den som blir syk og oss som skal stå ved deres side.