Må jeg virkelig reise til en øde øy for å få en pause?

Skrivestolen min på øya Ile Aux Nattes, øst for Madagaskar.

«En pause tillater noe å skje, som ellers ikke ville ha skjedd. Noe nytt og annerledes oppstår.»

Før jeg ble utbrent kunne jeg finne på å brette rent tøy samtidig som jeg satt på do. Tiden skulle utnyttes til det fulle. Hvert minutt, hvert sekund skulle fylles med innhold. Arbeid, familieliv, aktiviteter, lesing, lytting, å se på Netflix eller uengasjert scrolling.

Jeg var overstimulert.

Jeg føler meg fremdeles overstimulert til tider. Men jeg fyller ikke lenger all min våkne tid med innhold og aktivitet. Jeg forsøker å sette av tid til ingenting.

De siste tre årene har jeg blokkert ut november måned i kalenderen min for å reise bort til øde øyer.

I 2023 reiste jeg til Amami, en øy som ligger sør for Japan. Der skrev jeg ferdig min del av boka om demens og pårørenderollen «ikke lett å glemme»

I 2024 dro jeg til stedet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» til en rorbu på en holme i Ansteinsundet, utenfor Trøndelagskysten. Da skrev jeg historien om min farmors livsreise basert på samtaler og tekster fra min far. Historien er til kun til internt familiebruk og et forsøk på å forstå min familie og meg selv bedre. Det endte med at jeg tok navnet hennes som mellomnavn, nå heter jeg altså Mørck til mellomnavn.

Og i november 2025 er jeg på reise på øya Ile Aux Nattes, øst for Madagaskar i Afrika. Jeg har ingen plan for hva jeg skulle gjøre her annet enn å dra på eventyr i en ny kultur og utforske en ny øy. Men opplevelsene jeg får, blir nok til tekster her også. Mer om det en annen gang.

Å reise alene

Jeg liker å reise og oppleve sammen med menneskene jeg er glad i, men jeg liker også følelsen av å være på eventyr alene. Jeg synes alltid det er befriende godt å være i det jeg selv kaller «forventningsfrie rom». I de rommene har jeg kun ansvar for meg selv og ingen andre har forventninger til meg eller forventninger til opplevelser eller hva dagen skal bringe med seg.

Følelsen jeg får over å bare stå opp, drikke en kopp kaffe i fred og ro og vandre ut i dagen uten en plan, gir meg en euforisk lykkefølelse. Det at ingen vet hvor jeg er eller hva jeg gjør, får meg til å føle på en enorm frihet.

Jeg sier til meg selv at jeg er utrolig privilegert. Og det er sant. Samtidig har jeg jobbet iherdig frem til denne tilstanden av frihet og eufori, og jeg har selv lagt til rette for akkurat dette. For det krever både tilrettelegging, vilje, mot og økonomi.

Og når jeg har en hel måned med frihet foran meg, om jeg er fullstendig «lost in translation» i møte med innfødte på en øy i Japan eller helt alene på en forblåst holme på Trøndelagskysten, så oppstår det en pause i kroppen min og i hodet mitt.

Da får jeg til ting jeg ikke får til hjemme i hverdagen min. Jeg får til å sette meg i en stol og bare se utover havet. Jeg får til å drikke kaffen min uten å lese eller se på noe samtidig. Jeg greier å lytte til en hel sangtekst. Jeg kan sitte alene og spise et måltid, uten å bli underholdt. Jeg kan legge fra meg telefonen inne i huset og la vær å stadig finne påskudd til å lese noe, google noe, notere noe, sende noe eller poste noe ut i intet.

Og hva skjer når jeg får en pause?

Det første som skjer et at jeg får ro inne i hjernen min.

Deretter kommer flyktige tanker, spørsmål og refleksjoner.

Ikke noe banebrytende greier, men mer følelser, minner og ideer som finner hverandre, og som kobler seg sammen og blir til mer helhetlige refleksjoner. Som igjen fører igjen til at jeg får de lengre tankerekkene. Og som gjør at jeg kan forfølge minner som gjør at bildene inne i hodet mitt blir tydeligere. Det som ofte skjer da er at følelsene blir sterkere og plutselig kan ta overhånd og fylle hele kroppen min.

Tillatelse til å sørge

På denne reisen jeg er på nå, så har jeg tenkt at jeg skal tillate meg selv å kjenne på sorgen jeg har inni meg over å ha mistet min mamma til Alzheimer for over 15 år siden og for å til slutt miste mammaen min i sommer, da hun døde fra meg.

Det er en komplisert sorg, det å miste mamma mens hun fremdeles lever og er i livet mitt. Det kalles saktesorg. Men hva slags sorg inntreffer når hun faktisk dør?

Det er dette jeg endelig greier å reflektere over når jeg nå har laget meg en pause.

Men jeg har ingen kloke ord å dele eller store åpenbaringer av erkjennelser, annet enn at jeg kan kjenne gode minner som gjør meg glad og takknemlig. Også føler jeg på en sterk fortvilelse over hennes liv som egentlig skulle ha vært så innholdsrikt og godt, men som ble mer og mer preget av den ubarmhjertige sykdommen som tok fra henne empatien, kreativiteten og tilstedeværelsen.

Og jeg kjenner på egen utilstrekkelighet og på helsevesenets mangel på stimuli, behandling og hjelp til å håndtere det vi stod i sammen. Og alt dette er vonde minner som gjør meg trist.

Og da kommer tårene mine, på den øde øya, i stolen som står på stranden foran havet. Og selv om det gjør så inderlig vondt, så er det også forløsende og godt at jeg faktisk tar meg tid til å kjenne på at jeg har savnet mammaen min i så utrolig mange år før hun døde. Og at hun nå kun eksisterer i mine minner og gjennom måten hun har oppdratt meg og påvirket meg.

Men jeg virkelig reise til så langt for å få en pause?

Nei, jeg tror egentlig ikke det. For flere og flere ganger har jeg følt på små og store pauser hjemme i hverdagen min også. Over kaffekoppen en tidlig morgen i stillhet. På en av mine mange soppturer i skogen. Underveis i gode samtaler med kjæresten min. Ute i marka i hengekøye under stjernehimmelen. På en skitur underveis i en soloppgang.

Men det krever på et vis enda mer viljestyrke av meg, det å velge bort alle tilgjengelige stimuli som til enhver tid finnes rundt meg i hverdagen min.

Så jeg skal bli enda bedre på å ta pauser i fremover, fordi det er livsnødvendig for meg, å kjenne på følelsen at noe nytt og annerledes oppstår inne i hodet mitt.