Hvem sitter med ansvaret?

Søsknene sitter i bilen utenfor rådhuset. 

Motoren er av, men de blir sittende uten å snakke sammen. Ingen av dem har krefter til å gå ut av bilen ennå. Hendene til storesøster skjelver litt da hun sjekker mobilen. Lillebror ser rett frem, kjeven er stram. Begge vet at det de skal gjøre nå, er avgjørende. Kanskje det viktigste de noensinne har gjort for faren sin.

For faren deres kan ikke bo hjemme lenger. Det går bare ikke.

Han har Alzheimer, og den siste tiden har det blitt verre. Han finner ikke veien til butikken, han glemmer å spise, han kan finne på å gå ut om natten, barføtt i vinterkulden. De har vært der som støtte for ham så lenge de kan huske, men nå har de ikke mer å gi. Søvnløse netter, konstante bekymringer og de går på jobb, men klarer ikke konsentrere seg om oppgavene. 

Begge er på vei til å bli sykmeldte. De er så inderlig glade i faren sin, men kjærlighet alene er ikke nok til å få ham trygt gjennom dagene. Han trenger en plass på et sykehjem. Han trenger omsorg og trygghet døgnet rundt.

Så de ba om hjelp. De ringte kommunen. De ventet i telefonkø. De forklarte situasjonen sin, om og om igjen, til nye saksbehandlere. Og til slutt fikk de møte koordineringsansvarlig for helse- og omsorgstjenester.

"Vi har ingen plasser," sier hun.

Storesøster kremter. "Men vi kan ikke mer. Vi har gjort alt vi kan."

Den kommuneansatte sukker. Hun ser ikke hard ut, ikke følelsesløs – bare oppgitt. Kanskje frustrert? "Jeg forstår hvordan dere har det. Men jeg har ingen steder å plassere ham. Dere må stå i det litt til. Vi kan kanskje se på noe avlastning?"

"Men han trenger en fast plass. Han kan ikke bo alene."

"Vi har ingen ledige korttidsplasser."

"Når kan han få en langtidsplass da?"

Koordinatoren ser dem i øynene og sier det de aller mest frykter å høre: "Noen må faktisk dø først. For å frigjøre en plass. Om det er flere som står foran dere i køen."

Ansvaret skyves videre

Søsknene forlater møtet utslitte og maktesløse. De har ikke lenger ord. Bare tomhet.

Koordinatoren sitter igjen med dårlig samvittighet, men hva kan hun gjøre? Hun har spilt inn behovet mange ganger til sin leder på helseområdet. Fått samme svar hver gang: "Vi har ikke kapasitet. Det finnes ingen plasser."

Lederen på helseområdet har selv mistet nattesøvnen for lenge siden. For han vet hva som skjer når folk ikke får plassene de trenger. Han har sett familier knele under ansvaret, sett syke mennesker bli liggende alene hjemme uten forsvarlig omsorg. Han har sagt ifra til kommunedirektøren.

Kommunedirektøren sukker og legger det frem for ordføreren.

Og ordføreren? Hun tar det videre – men til hvem?

Når ingen har kapasitet, har ingen ansvar

Parallelt med dette skriver søsknene en formell klage til Statsforvalteren i fylket de tilhører. De håper noen der vil gripe inn, forstå alvoret, si at dette ikke er forsvarlig.

Men hos Statsforvalteren er det fullt. Ikke av sykehjemsplasser, men av saker. Saker som ligner denne. Saker der familier står i kne, der mennesker ikke får hjelpen de har krav på. Også her er kapasiteten sprengt. Så saken blir liggende.

Og faren? Han blir hjemme.

Og søsknene? De blir sykmeldte.

Og kommunen? Den har fortsatt ingen plasser.

Så hvem har ansvaret?

Er det de pårørende, som allerede har gitt alt?

Er det kommunen, som ikke har ressurser?

Er det Statsforvalteren som skal føre tilsyn, men som ikke har kapasitet?

Er det staten, som har overlatt for mye til kommunene?

Svaret må være dette: 

Når ansvaret pulveriseres, er det de svakeste som betaler prisen.

Faren deres har mistet sin rettmessige omsorgsplass.

Søsknene har blitt sykemeldt.

Systemet har mistet sin troverdighet.

Noen må ta ansvar. 

Spørsmålet er: hvem?